Bønn om helbredelse og bønn om Guds nærvær

Med jevne mellomrom blir bønn for syke i menigheten gjenstand for diskusjon. I mindre grad blir bønn for syke praktisert.

Med jevne mellomrom blir bønn for syke i menigheten gjenstand for diskusjon. I mindre grad blir bønn for syke praktisert. Det grunnleggende spørsmålet er: Tør vi forkynne en aktivt handlende Gud som endrer fysiske og praktiske forhold gjennom sin inngripen i vår tilværelse? Biskop Per Arne Dahl gikk tidligere så langt at han i Vårt Land ba Joralf om tilgivelse for at kirken har sviktet på dette helbredelsesfeltet. Før jul i 2017 tar den samme Dahl et kraftig oppgjør med praksisen til Visjon Norge, men understreker tydelig at bønn om helbredelse hører troen og felleskapet til.

Vi i Oase vet selvsagt at det blir bedt for syke rundt om i de mange bedehus og kirker. Og vi legger til rette for slik forbønn der vi samles. Allikevel erfarer vi at mennesker spør hvorfor vi som kristne ikke er mer frimodige i denne tjenesten.  I de fleste kirker er forbønnstjenesten nærmest usynlig. Det blir sjelden eller aldri invitert til forbønn med salving for syke ved alteret.

Oase støtter biskop Dal hans anliggende. Vi har i lengre tid etterlyst en mer frimodig bruk av kirkens forbønnsliturgi for syke.  Derfor er biskopens utspill meget viktig og saksvarende når det gjelder å finne fram til en mer frimodig forbønnstjeneste i hele folkekirken.  Er ikke tiden inne for aktivt å åpne opp for at vi kan salve og be for syke gjennom ulike gudstjenesteformer? Nådegaven til helbredelse er ment å fungere i Kristi kropp som er menigheten. 1 Kor. Kap.12 og kap.14 samt Rom. 12

Oase har helt siden starten i 1980 sett det som sitt kall og sin oppgave å løfte fram nådegavene i forkynnelsen. Paulus sier klart at alle nådegavene er gitt ved Ånden. Dette aktualiserer også et annet av Oases hovedfokus: Lengselen etter å bli fylt av Ånden slik at disse Åndens manifestasjoner kan bli synlige og virksomme i blant oss. Men denne sammenhengen mellom åndsfylde og bruk av nådegavene må ikke forstås slik at bare de spesielt åndsfylte kan be for syke. Forbønnen for syke skjer i menigheten (Jak. 5.14.) eller den kan skje over alt der kristne ferdes (Luk 9.6). Det stilles ikke krav om noen spesiell gave eller utrustning for denne bønnen. Det er uansett ikke den som ber som helbreder. Men noen vil kunne få en spesiell nådegave til å be for syke slik at deres forbønn i særlig grad blir fulgt av helbredelse.   Denne nådegaven gis og øves opp nettopp der en ber for syke. Og der nådegavene er i funksjon, der er Den Hellige Ånd virksom og mennesker blir fylt av Ånden.  

Det er stort behov for undervisning ut fra Guds Ord om hvordan nådegavene kan fungere mer rikt i blant oss. Ikke minst trenger våre prester denne undervisningen, og de trenger støtte til en frimodig praksis. Forbønn for syke krever et sunt teologisk utgangspunkt og en balansert praktisk tilnærming.   Men behovet for balanse må ikke bli til frykt. Bibelen oppfordrer til frihet og frimodighet på dette området. Der Herrens Ånd er, der er det frihet, sier 2 Kor.3,17.  Når vi legger Guds Ord til grunn for forbønnstjenesten for syke, betyr det at vi overlater den syke til Gud. Gud kommer nær til oss når vi påkaller han. Allerede i Det gamle Testamentet får vi en påminnelse i Jesaja 53, 5 om at han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger.  Straffen lå på han, så vi skulle ha fred og ved hans sår har vi fått legedom.  Dette løftet blir bekreftet i Matt. 8,16-17,  når Jesus helbredet alle som var syke og slik oppfylte profetordet om at han tok våre plager og bar våre sykdommer. Helbredelser er en naturlig konsekvens av Jesu ord: Guds rike er kommet nær!

Bygger vår praksis på en slik tillit til Gud, kan vi med stor frimodighet praktisere bønn for syke.  Dette gjelder ikke bare i kirken eller på bedehusene. Vi kan frimodig praktisere bønn og salving med olje også i hjemmene, i bønnegrupper og på ulike konferanser og møter.

Vi vet vi at ikke alle som blir bedt for blir helbredet. Det reiser mange spørsmål og det gis ulike svar. Noen vil si at helbredelse er gitt i forsoningen, nærmest på lik linje med frelsen. Andre vil si at helbredelse er å se på som et Gudsriketegn der Den Hellige Ånd griper inn og gir oss en erfaring av det kommende Gudsriket.  Noen ønsker å la begge disse synspunktene leve side og side, og overlater til Herren hvordan utfallet av bønn for syke blir. Det er ikke plass her å gå inn på de dypere teologiske vurderingene av disse to forklaringsmodellene.  I Oases forkynnelse vektlegger vi at det er Gudsrikets krefter som bryter inn ved Ånden, og vi ber alle ha frimodig forventning til det. Med dette utgangspunktet møter vi også de mange sjelesørgeriske utfordringene som synet om helbredelse i forsoningen skaper for de som ikke blir helbredet.

Vi har mange sykehus og diakonale institusjoner som er grunnleggende i helbredelsestjenesten i blant oss.  En frimodig bønn om at Gud griper inn og helbreder på uforklarlig vis går trygt hånd i hånd med det Gud har gitt oss gjennom alle våre helseinstitusjoner. Men dersom vi kun regner med leger og med helsevesenet, har vi glemt Bibelens oppfordring om bønn for syke. Kanskje har vi også glemt Guds allmakt?

Mennesker forlater kirken fordi de ikke finner det de leter etter. Og få nye finner grunn til å oppsøke kirken. Noen beveger seg over til de mange alternative bevegelser som er åpne for det overnaturlige og for tegn og under.  Tiden er overmoden for å praktisere forbønn for syke med stor frimodighet der kristne er samlet.  Det er rett det biskop Per Arne Dahl sier at det har blitt litt puslete med oss i kirken når det gjelder bønn for syke. Vi har jo det menneskene søker, men vi holder det skjult.

Lik denne artikkelen

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on google
Share on twitter

SommerOase 2019

Oase 2019 arrangeres -14. juli. På Oase kommer vi sammen på tvers av alder, bosted og menigheter. Vi har program for voksne, tenåringer og barna. Vi har store forventninger til årets stevne.

Siste saker

Følg oss